Litt historie...

 

Borzoien – som tidligere ble kalt russisk mynde – ser ut som høydepunktet av forfinet eleganse, men ble i mange hundre år brukt av de russiske adelsmenn til jakt på ulv, rev og hare. Adelsmennene, med tsaren i spissen, ville ha skjønnhet kombinert med styrke og mot. Kraftfulle, muskuløse og effektive jakthunder – kledd i silkemyk pels, med edle, vakre hoder. Bare aristokratiet var tillat å eie en borzoi, de ble ikke solgt – men gitt bort som høyt verdsatte gaver. Den vestlige verden fikk tidlig øynene opp for de fremmedartede hundene fra tsarens rike, og allerede i slutten av forrige århundre fantes det en del borzoier blant annet i England. De første kom nettopp som gaver.

Helt frem til 1917 ble det drevet oppdrett og jakt med borzoi. Ikke minst storfyrste Nikolai, tsarens onkel, gjorde sitt kennelnavn Perchino til et symbol på kvalitet som ennå lever. Jakten de russiske adelsmenn drev, er blitt legendariske. Den var fargerik og overdådig: Med jegere kled i matchende uniformer, ridende på flotte hester og med to til tre borzoier i bånd ved siden. Hundre borzoier kunne delta på en jakt. Dette er blant annet beskrevet av Leo Tolstoy i ”Krig og Fred”

Etter revolusjonen, da aristokratiet og alt som minnet om det ble ødelagt, også hundene – levde borzoien videre i Vest-Europa og USA. De to første borzoiene i Norge ble importert i 1914.

Borzoien er en stor hund. Hannhunden måler fra 75 til 85 cm. i mankehøyde, tispene 68 til 78 cm – sev om standarden ikke setter noen øvre høydebegrensning, så lenge hunden er harmonisk. Pelsen er lang og lokkete og krever gjennombørsting et par ganger i uken. Med den silkemyke pelsen holder borzoien seg ren og pen, uten å bades så ofte som det kan se ut til! Samtidig er pelsen så tykk og varm at hunden trives godt i vinterkulden. Fargene er gjerne hvit, med alle nyanser av gyllent, rødt, brunt, grått eller sort.

Borzoien er store, kraftige hunder med sterk og særpreget personlighet, som krever en fast hånd for at hund og eier skal trives aller best. Da er de til gjengjeld yppelige familiehunder. De elsker å løpe, og må få mulighet til å gå løs dagelig. Opprinnelig var de jakthunder med en god porsjon selvstendighet. De stikker gjerne ikke av, men har stor aksjonsradius. Det kan bli farlig med en vei i nærheten.

Lydighetstrening – gjerne et dressurkurs – er derfor viktig å drive med, fra borzoien er valp ”Gjem” deg gjerne for valpen når dere er i skogen sammen, og gi deg til kjenne først når den synes det begynner og bli skummelt alene. Da lærer valpen å følge med på at du er i nærheten. Det vil du få igjen for siden. Borzoien er for øvrig alt annet en dum, men krever tålmodighet. De knytter seg sterkt til eieren, og har et mer avslappet forhold til andre mennesker – selv om det kan variere mye fra individ til individ.

Inne er de rolige – og tar faktisk utrolig liten plass. De elsker å krølle seg sammen – gjerne i sofaen, og se dekorative ut. Det har narret mange til og ta borzoien for ”pyntehund”. Det er i skog og mark at borzoien er i sitt ess. Den som har sett en borzoi strekke ut, og i lek med andre hunder nærmest snu i spranget, glemmer det aldri !!!!!

Rasen er representert av arbeidsutvalget i Norsk Myndeklubb. Arbeidsutvalget hjelper deg gjerne med mer informasjon om rasen – og kan gi tips om litteratur det kan være nyttig å skaffe seg.